Friganisme

En virkelig tankevekker fra nrk.no.

I Norge kaster vi svimlende 50 000 TONN mat hvert år! Jeg har tatt meg den frihet å regne om hva 50 000 tonn med noe tilsvarer:

- 714 286 stykker av meg selv hvis noen noen sinne vil klone meg og lurer på hvordan de kan bruke kroppen min for å illustrere maten som kastes i Norge hvert år

- 50 millioner kålrothoder

- 25 milliarder non stop

- vannet i 20 000 olympiske basseng (de er STORE, mye større enn bassenget du tok svømmeknappen i)

Alt matsøppelet kan i følge nrk.no fylle hele Ullevål Stadion ti meter i høyden.

I tillegg er det masse grønnsaker og frukt som ligger igjen på åkrene etter at innhøstingen har funnet sted. Fordi de ikke er rette nok, små nok, store nok... Lista er lang. Dette er altså fullt spiselig mat som kastes uten å regnes med i de 50 000 tonnene som nevnes lengre opp. Les her og her. En ny rapport viser at opptil halvparten av maten som produseres kastes på vei fra åkeren til tallerkenen. 

Sult dreper flere mennesker enn AIDS, tuberkulose og malaria til sammen. 2,6 millioner barn dør hvert år på grunn av underernæring. Og her i vesten går vi mann av huse for å kjøpe slankepreparater som skal hindre kroppen i å ta opp kaloriene fra maten vi spiser. Butikkansatte er pålagt å kaste overskuddsmat istedet for å kunne gi det til for eksempel Frelsesarmeen. Det er så overhvelmende at jeg nesten ikke klarer tenke på det. Men hva kan man egentlig gjøre som enkeltperson? Boikotte verden og bli eremitt? Sende mat i posten til sultne barn i Afrika? Sultestreike?

Tja. Friganisme er en relativt ny bevegelse bestående av helt vanlige mennesker som har lyst til å gjøre noe med skjevfordelingen i denne verdenen hvor én del bygger på bruk og kast-mentaliteten, mens den andre består av å koke suppe på en spiker. Måten de prøver å utrette noe på, er vet å spise overskuddsmaten som andre ikke vil ha. Det være seg et brød som ble litt for lite, en gulrot som er krokete, eller en melkekartong som ingen vil ha fordi den går ut på dato imorgen. Disse matvarene kan man få tak vi ved å spørre de enkelte utsalgsstedene ved stengetid om de for eksempel har bakevarer de ikke fikk solgt, se etter datovarer i butikken, eller, og her kommer det noget spesielle: se i avfallscontaineren til butikkene. Det høres ganske ekkelt ut, men det trenger visst ikke være det. Etter å ha lest på dette forumet, er jeg helt forbløffet over hvor mye matbutikkene kaster! Et innlegg fortalte om flere sekspakninger med øl, helt fine, som var kastet. Et annet innlegg kunne fortelle om 20 pakker med hele egg som lå pent stablet i en søppeldunk. I tillegg til at folk finner pakker med melblandinger, frukt som er kastet på grunn av en liten sort prikk på skinnet, kjekspakker, yoghurt, listen er like lang som butikksortimentet er stort. Det er ikke en gang snakk om at emballasjen er brutt.

Food not bombs er veldedige organisasjoner som deler ut vegetar-/veganmat til sultne mennesker i nærmiljøet. Her blir det, ettersom jeg har forstått, kun brukt mat de frivillige har fått tak i gratis, altså på friganistisk vis (ikke nødvendigvis i søpla, donasjoner fra butikker er visst også vanlig). Facebook har en egen gruppe for FNB Oslo (sikkert for andre deler av landet også, men siden jeg bor i Oslo er det bare her jeg har lett).

Folk som er friganere er også ofte imot forbruket av klær vi har vent oss til her i Vesten, hvor plettfrie, uslitte plagg blir kastet/gitt bort etter kort tid fordi motehjulet spinner fortere og fortere og det er viktig alltid å ha det nyeste. Menneskene som faktisk lager klærne, på en nedslitt fabrikk hvor man ikke har hverken Arbeidsmiljølov eller bryr seg om løsemiddelskader, så langt borte at samvittigheten vår ikke trenger bry seg, menneskene som jobber dag ut og dag inn på luselønn, de glemmes. Men hvis man ikke har glemt, ja da er det fint å handle hos for eksempel Fretex, UFF, Maritastiftelsen, Evangeliesenteret, eller andre ideelle organisasjoner.

Barneklær på Fretex. Bildekilde

Alle bildene av mat i dette innlegget er fra en svensk friganblogg som ofte tar bilde av funnene sine. Helt fullstendig utrolig at det går an å finne så mye fint i søppelkassa. Ok, bananene er litt brune, men det er jo da de er best i banankake.

Jeg føler meg litt raddis i dag. 

Et amerikansk søskenpar filmet en vanlig kveld for en friganer, og viser hvor mye de fikk fra kun én butikk. Videolink

Kilde:

Linket til i teksten

Statistikk: Verdens helseorganisasjon

Bildelink

Om sjelen

Når livet forandrer seg bokstavelig talt over natten, er det hardt for ens identitet å holde balansen. Jeg gjør ikke lenger det jeg pleide, jeg spiser ikke det jeg pleide, jeg møter ikke de samme menneskene, jeg drømmer om andre ting, jeg reagerer annerledes. Hvordan kan jeg da fortsette å være meg selv, og hvem er jeg egentlig? Identiteten min har, som for de fleste andre, blitt satt gjennom handlingene mine. Men er jeg bare det jeg gjør, sier og reagerer på? Alle adjektivene vi bruker for å beskrive en person, hva beskriver de, og hvilken del av vedkommende beskriver de? Er det ikke noe som er meg, selv når alle lag og vokabular skrelles bort? Jo, og jeg velger å kalle det for sjelen min. Sjelen min er ikke syk. Sjelen min er like frisk som den alltid har vært. Den har samme evne til glede, sorg, nysgjerrighet, skuffelse og beundring. Kroppen min er stort sett den samme, men har forandret biokjemien sin litt. Sjelen min er uforandret. Den har bare forandret talerørene sine, slik jeg må oppdage meg selv på nytt. De sjelelige opplevelsene føles like, selv om de komme fra en annen handling. Disse opplevelsene er ikke knyttet til spesielle mønstre eller handlinger, der det kun finnes én vei til hver spesifikke følelse. Faktisk så er det uendelig med veier. Jeg må ikke være full for å være i gledesrus, jeg må ikke få gode karakterer for å føle meg verdifull, og jeg må ikke være i toppform for å ha det godt i egen kropp. For sjelen min, den klarer å gi meg alle disse følelsene, og krever ingen verdens ting tilbake. 

Ha en god dag.

Bildelink

"My little farm". Landlivsidyll.

Jeg har tidligere sagt at jeg har lyst til å ha en liten gård. Der vil jeg holde høns, ha grønnsaksåker, urtehave og ha en minigris. Minnigrisen skal ikke spises, hvis noen lurte. I tillegg synes jeg geiter er kule. Videoen jeg har funnet, viser drømmen min i all sin sommeridyll. Hvis hver dag blir som det, skal jeg prise meg lykkelig. 

Hva slags urter burde man ha i hagen sin?

Bildet fant jeg her!

Blogganbefaling

Jeg ble nylig oppmerksom på en blogg som handler om armhulehår på kvinner. Forfatteren utfordret seg selv til en høvelfri måned, og har postet sine tanker og følelser rundt dette ettersom hårene har grodd. Innlegget jeg linker til her er på dag 30, altså den siste dagen. Det er et innlegg som, synes jeg, mer er et skråblikk på mote- og skjønnhetsbildet, hvem som setter det, hvem som følger det, og hvem som dømmer etter det, enn det er et innlegg om kroppshår i seg selv. Innlegget kan leses frittstående, jeg følte ikke at jeg gikk glipp av noe ved ikke å lese bloggen kronologisk. Forfatteren har også skrevet et gjesteinnlegg hos uperfekte jenter. 

Virkelig inspirerende lesestoff.

Edit: Har lest videre i bloggen, og fant et sitat jeg vil dele: "Så kan vi jo spørre oss; er det denne kroppsbekreftelsen som gir oss mening med livet? Bruker vi ønsket energi og tid på kroppen, eller dør vi snart av overdose?"

Hvorfor er jeg ennå ikke veganer?

Jeg har jo skrevet i "om meg" at jeg ønsker å gå over til et vegansk kosthold. Så hvorfor er jeg fortsatt en usympatisk kjøtteter? Svaret er tredelt. 

Hunden min må gå på spesialfôr og kan ikke spise kjøtt. Kan hun, kan jeg. Eget foto, copyright. 

Da jeg var ferdig utdannet ernæringsfysiolog, gikk jeg i gang med å forsøke forskjellige dietter/kosthold, slik at jeg bedre kunne veilede klientene mine senere, uavhengig av om de spise slik myndighetene anbefaler eller ikke. Og erfaringen min med veganerkost, var at det var vanskelig å få til et variert nok kosthold til at det noen sinne kunne bli en varig livsstil for meg. Derfor starter jeg i andre ende denne gangen. Først begynne å spe ut kjøtt og finne vegetaroppskrifter og inspirasjon, og så litt etter litt gjøre alle måltidene mine mer og mer veganske. Det kan være jeg ombestemmer meg på veien, at jeg ikke vil kutte ut absolutt alle animalske produkter (honning er for eksempel noe jeg er usikker på om jeg vil fjerne). Bloggen min er en skildring av en reise mot et mål som ikke er definert av hva jeg spiser, men hvordan jeg føler meg både psykisk og fysisk.

Den andre grunnen til at jeg ikke bare stuper ut i det, er at jeg har hatt veldig dårlig appetitt de siste månedene. Ofte har jeg ikke klart å spise mer enn to brødskiver i løpet av hele dagen. Nå begynner appetitten å komme tilbake, og jeg har lyst til å nyte alt det gode verden har å by på av spiselige gleder. Det finnes så mange fysiske og intellektuelle restriksjoner for meg nå, som helsen min setter, og kostholdet skal ikke få lov til å bli en del av dem. 

Tredje grunn er miljø- og dyrevernaspektet ved en kostomlegging. For meg er synet på dyr som industri avskyelig, og det er også viktig at livsstilen min er bærekraftig. Det vil altså si at hvis jeg en gang i fremtiden skaffer meg høns, vil jeg nok mest sannsynlig ikke ha problemer med å spise egg en gang i blant. 

Så, det var mine tanker. 

Er du veganer/vegetarianer?