Jeg liker ikke vanlige hudpleieprodukter. Jeg innbiller meg at de fyller meg opp med syntetiske stoffer og kjemikalier som kroppen min heller ville vært foruten. I tillegg får jeg senebetennelse i håndleddene av å smøre meg inn med kremer (ja, på sydenferie blir jeg et luksusdyr som får andre til å smøre meg med solkrem). Som en tommelfingerregel tenker jeg at kan jeg ikke putte det i munnen, burde jeg heller ikke putte det på huden. Nei, det betyr ikke at jeg spiser Pyrisept eller Basimycin, eller lar være å smøre det på sår, la oss ikke flisespikke, jeg snakker ikke om legemidler. Men det betyr at jeg prøver å finne ting jeg vanligvis putter i munnen, og ser om huden min blir glad av det. Først ut er kokosolje.
Økologisk kokosolje (kjøpt i Tyskland, der koster helsekostmat under halvparten av her hjemme).
Kokosoljen blir veldig hard i kjøleskap, men på badehyllen trives den utmerket. Den smelter heller ikke om jeg har en liten krukke med meg i veska (så det er ikke fare for kokosfettflekker som er umulig å fjerne). Jeg bruker den...
... på neglebåndene
... på tørre albuer
... på hårtuppene (men ikke lenger opp, da ser håret bare fett ut!)
... som leppepomade
... som kroppskrem
... som fotsalve
... som massasjeolje (og den lukter jo helt herlig)
... og selvfølgelig er det bare å fortsette å bruke den i mat som vanlig.
En liten plastkrukke fra H&M fungerer supert som beholder. Oljen er ganske drøy i bruk, så det gjør ikke noe at den bare er på 25 mL.
