Om sjelen

Når livet forandrer seg bokstavelig talt over natten, er det hardt for ens identitet å holde balansen. Jeg gjør ikke lenger det jeg pleide, jeg spiser ikke det jeg pleide, jeg møter ikke de samme menneskene, jeg drømmer om andre ting, jeg reagerer annerledes. Hvordan kan jeg da fortsette å være meg selv, og hvem er jeg egentlig? Identiteten min har, som for de fleste andre, blitt satt gjennom handlingene mine. Men er jeg bare det jeg gjør, sier og reagerer på? Alle adjektivene vi bruker for å beskrive en person, hva beskriver de, og hvilken del av vedkommende beskriver de? Er det ikke noe som er meg, selv når alle lag og vokabular skrelles bort? Jo, og jeg velger å kalle det for sjelen min. Sjelen min er ikke syk. Sjelen min er like frisk som den alltid har vært. Den har samme evne til glede, sorg, nysgjerrighet, skuffelse og beundring. Kroppen min er stort sett den samme, men har forandret biokjemien sin litt. Sjelen min er uforandret. Den har bare forandret talerørene sine, slik jeg må oppdage meg selv på nytt. De sjelelige opplevelsene føles like, selv om de komme fra en annen handling. Disse opplevelsene er ikke knyttet til spesielle mønstre eller handlinger, der det kun finnes én vei til hver spesifikke følelse. Faktisk så er det uendelig med veier. Jeg må ikke være full for å være i gledesrus, jeg må ikke få gode karakterer for å føle meg verdifull, og jeg må ikke være i toppform for å ha det godt i egen kropp. For sjelen min, den klarer å gi meg alle disse følelsene, og krever ingen verdens ting tilbake. 

Ha en god dag.

Bildelink

"My little farm". Landlivsidyll.

Jeg har tidligere sagt at jeg har lyst til å ha en liten gård. Der vil jeg holde høns, ha grønnsaksåker, urtehave og ha en minigris. Minnigrisen skal ikke spises, hvis noen lurte. I tillegg synes jeg geiter er kule. Videoen jeg har funnet, viser drømmen min i all sin sommeridyll. Hvis hver dag blir som det, skal jeg prise meg lykkelig. 

Hva slags urter burde man ha i hagen sin?

Bildet fant jeg her!

Blogganbefaling

Jeg ble nylig oppmerksom på en blogg som handler om armhulehår på kvinner. Forfatteren utfordret seg selv til en høvelfri måned, og har postet sine tanker og følelser rundt dette ettersom hårene har grodd. Innlegget jeg linker til her er på dag 30, altså den siste dagen. Det er et innlegg som, synes jeg, mer er et skråblikk på mote- og skjønnhetsbildet, hvem som setter det, hvem som følger det, og hvem som dømmer etter det, enn det er et innlegg om kroppshår i seg selv. Innlegget kan leses frittstående, jeg følte ikke at jeg gikk glipp av noe ved ikke å lese bloggen kronologisk. Forfatteren har også skrevet et gjesteinnlegg hos uperfekte jenter. 

Virkelig inspirerende lesestoff.

Edit: Har lest videre i bloggen, og fant et sitat jeg vil dele: "Så kan vi jo spørre oss; er det denne kroppsbekreftelsen som gir oss mening med livet? Bruker vi ønsket energi og tid på kroppen, eller dør vi snart av overdose?"

Hvorfor er jeg ennå ikke veganer?

Jeg har jo skrevet i "om meg" at jeg ønsker å gå over til et vegansk kosthold. Så hvorfor er jeg fortsatt en usympatisk kjøtteter? Svaret er tredelt. 

Hunden min må gå på spesialfôr og kan ikke spise kjøtt. Kan hun, kan jeg. Eget foto, copyright. 

Da jeg var ferdig utdannet ernæringsfysiolog, gikk jeg i gang med å forsøke forskjellige dietter/kosthold, slik at jeg bedre kunne veilede klientene mine senere, uavhengig av om de spise slik myndighetene anbefaler eller ikke. Og erfaringen min med veganerkost, var at det var vanskelig å få til et variert nok kosthold til at det noen sinne kunne bli en varig livsstil for meg. Derfor starter jeg i andre ende denne gangen. Først begynne å spe ut kjøtt og finne vegetaroppskrifter og inspirasjon, og så litt etter litt gjøre alle måltidene mine mer og mer veganske. Det kan være jeg ombestemmer meg på veien, at jeg ikke vil kutte ut absolutt alle animalske produkter (honning er for eksempel noe jeg er usikker på om jeg vil fjerne). Bloggen min er en skildring av en reise mot et mål som ikke er definert av hva jeg spiser, men hvordan jeg føler meg både psykisk og fysisk.

Den andre grunnen til at jeg ikke bare stuper ut i det, er at jeg har hatt veldig dårlig appetitt de siste månedene. Ofte har jeg ikke klart å spise mer enn to brødskiver i løpet av hele dagen. Nå begynner appetitten å komme tilbake, og jeg har lyst til å nyte alt det gode verden har å by på av spiselige gleder. Det finnes så mange fysiske og intellektuelle restriksjoner for meg nå, som helsen min setter, og kostholdet skal ikke få lov til å bli en del av dem. 

Tredje grunn er miljø- og dyrevernaspektet ved en kostomlegging. For meg er synet på dyr som industri avskyelig, og det er også viktig at livsstilen min er bærekraftig. Det vil altså si at hvis jeg en gang i fremtiden skaffer meg høns, vil jeg nok mest sannsynlig ikke ha problemer med å spise egg en gang i blant. 

Så, det var mine tanker. 

Er du veganer/vegetarianer?

Veien til eudaimonia

Vi drømmer alle om kjærlighet, harmoni, et liv gode venner, glede. Selvfølgelig gjør jeg også det. Men det er litt vagt å si "jeg drømmer om et liv i harmoni" når noen spør. Som oftest må man handle for å oppnå målet.

Aristoteles så på sann lykke, direkte oversatt fra gammelgresk blir det eudemonia, som den lykke man ikke kan forklare hvorfor man vil oppnå med noe annet enn at det gjør deg glad. For eksempel kan man ønske seg en god jobb. Hvorfor? Så man kan kjøpe fine klær. Hvorfor? Så man blir vel ansett. Hvorfor? Fordi man vil bli sett på som et skikkelig menneske. Hvorfor? Fordi det føles bra å være et skikkelig menneske. Dét er eudaimonia. 

Det var en lang digresjon bare for å fortelle hva planene mine er de neste årene. Jeg skulle vært lærer.

Jeg drømmer om å...

... gå på Gründerskolen

... åpne min egen klinikk

... reise rundt og holde kurs og foredrag 

... flytte til et bitte lite småbruk og ha høner, kjøkkenhage og minigris

... få mange barn

... leve til jeg blir gammel med mannen jeg elsker

Leve et godt liv, kort fortalt.

Hva drømmer du om?

Kyrie eleison

Da jeg var i konfirmasjonsalder, sang jeg i et tensingkor. Hvis du ikke vet hva det er, så er det et kirkekor for ungdom, hvor det går mye i "gladkristenpop". Som for eksempel denne. Den var på topplistene i USA på 80-tallet, uten at jeg tror at så mange forstod at  hele sangen i bunn og grunn er en bønn. Jeg liker tanken på at en popsang kan være en bønn til Gud. Jeg liker også å tenke tilbake på min tid som glad, kristen tenåring. Hør på den med et åpent sinn mens du rocker løs! (Kyrie eleison er forøvrig gammelgresk for "Herre, ha nåde med oss", og nåde er også noe jeg liker tanken på).

Kilde: youtube.com

Om grøfter og det å hoppe

Jeg vil ikke komme med en lang, lidelsesfull beskrivelse av sykdommen min, hverdagens problemer, eller NAVs holdninger til kronisk syke akkurat nå. Det blir som å hoppe ned i grøfta jeg fra tid til annen allerede er på god vei til å grave. Akkurat nå står jeg på toppen og titter ned i hullet og lurer på hvordan jeg klarer å finne energi til å grave så dypt, men ikke til å lese en bok. Jeg har ikke lyst til å svare på det spørsmålet i dag. Jeg har bare lyst til å la hunden min slikke meg i ansiktet, og lukte på blomstene i vinduet. Det er så lett å falle ned, og så uendelig tungt å komme seg opp. Så når jeg står her på kanten, velger jeg å ikke hoppe ned. Det er nok ingen som anser meg for å være et dårligere menneske av den grunn.