Jeg blir ofte provosert over folk som prøver å få meg til å donere penger, men denne gangen tror jeg så på saken at jeg drister meg til å si at hvis du kun skal gi én donasjon i år, så gi den til dette!!
Haukeland sykehus har funnet et mulig medikament for ME-syke, som faktisk kan gjøre dem fullstendig symotomfrie. Oppdagelsen har vakt STOR internasjonal interesse. Nå gjenstår siste del av utprøvningen, men Regjeringen har sagt nei, til tross for internasjonal anerkjennelse av prosjektet. For at medikamentet noen sinne skal kunne komme ut på markedet trengs 7 millioner kroner. Hvis alle i Norge donerte 2 kroner, ville vi til og med hatt litt til overs. En stor sum for én, lommerusk for oss alle.
Millioner av mennesker over hele verden, meg selv inkludert, kan få et nytt liv med denne medisinen. Det eneste jeg ønsker er å bli frisk og betale skatt som alle andre.
Gå inn på www.meyou.no og donér et valgfritt beløp, eller send sms
MEANDYOU 200 (200 kr)
MEANDYOU 300 (300 kr)
MEANDYOU 50 (50 kr/mnd fram til mars 14, kan stanses når som helst ved å sende "MEANDYOU STOPP")
I Norge kaster vi svimlende 50 000 TONN mat hvert år! Jeg har tatt meg den frihet å regne om hva 50 000 tonn med noe tilsvarer:
- 714 286 stykker av meg selv hvis noen noen sinne vil klone meg og lurer på hvordan de kan bruke kroppen min for å illustrere maten som kastes i Norge hvert år
- 50 millioner kålrothoder
- 25 milliarder non stop
- vannet i 20 000 olympiske basseng (de er STORE, mye større enn bassenget du tok svømmeknappen i)
Alt matsøppelet kan i følge nrk.no fylle hele Ullevål Stadion ti meter i høyden.
I tillegg er det masse grønnsaker og frukt som ligger igjen på åkrene etter at innhøstingen har funnet sted. Fordi de ikke er rette nok, små nok, store nok... Lista er lang. Dette er altså fullt spiselig mat som kastes uten å regnes med i de 50 000 tonnene som nevnes lengre opp. Les her og her. En ny rapport viser at opptil halvparten av maten som produseres kastes på vei fra åkeren til tallerkenen.
Sult dreper flere mennesker enn AIDS, tuberkulose og malaria til sammen. 2,6 millioner barn dør hvert år på grunn av underernæring. Og her i vesten går vi mann av huse for å kjøpe slankepreparater som skal hindre kroppen i å ta opp kaloriene fra maten vi spiser. Butikkansatte er pålagt å kaste overskuddsmat istedet for å kunne gi det til for eksempel Frelsesarmeen. Det er så overhvelmende at jeg nesten ikke klarer tenke på det. Men hva kan man egentlig gjøre som enkeltperson? Boikotte verden og bli eremitt? Sende mat i posten til sultne barn i Afrika? Sultestreike?
Tja. Friganisme er en relativt ny bevegelse bestående av helt vanlige mennesker som har lyst til å gjøre noe med skjevfordelingen i denne verdenen hvor én del bygger på bruk og kast-mentaliteten, mens den andre består av å koke suppe på en spiker. Måten de prøver å utrette noe på, er vet å spise overskuddsmaten som andre ikke vil ha. Det være seg et brød som ble litt for lite, en gulrot som er krokete, eller en melkekartong som ingen vil ha fordi den går ut på dato imorgen. Disse matvarene kan man få tak vi ved å spørre de enkelte utsalgsstedene ved stengetid om de for eksempel har bakevarer de ikke fikk solgt, se etter datovarer i butikken, eller, og her kommer det noget spesielle: se i avfallscontaineren til butikkene. Det høres ganske ekkelt ut, men det trenger visst ikke være det. Etter å ha lest på dette forumet, er jeg helt forbløffet over hvor mye matbutikkene kaster! Et innlegg fortalte om flere sekspakninger med øl, helt fine, som var kastet. Et annet innlegg kunne fortelle om 20 pakker med hele egg som lå pent stablet i en søppeldunk. I tillegg til at folk finner pakker med melblandinger, frukt som er kastet på grunn av en liten sort prikk på skinnet, kjekspakker, yoghurt, listen er like lang som butikksortimentet er stort. Det er ikke en gang snakk om at emballasjen er brutt.
Food not bombs er veldedige organisasjoner som deler ut vegetar-/veganmat til sultne mennesker i nærmiljøet. Her blir det, ettersom jeg har forstått, kun brukt mat de frivillige har fått tak i gratis, altså på friganistisk vis (ikke nødvendigvis i søpla, donasjoner fra butikker er visst også vanlig). Facebook har en egen gruppe for FNB Oslo (sikkert for andre deler av landet også, men siden jeg bor i Oslo er det bare her jeg har lett).
Folk som er friganere er også ofte imot forbruket av klær vi har vent oss til her i Vesten, hvor plettfrie, uslitte plagg blir kastet/gitt bort etter kort tid fordi motehjulet spinner fortere og fortere og det er viktig alltid å ha det nyeste. Menneskene som faktisk lager klærne, på en nedslitt fabrikk hvor man ikke har hverken Arbeidsmiljølov eller bryr seg om løsemiddelskader, så langt borte at samvittigheten vår ikke trenger bry seg, menneskene som jobber dag ut og dag inn på luselønn, de glemmes. Men hvis man ikke har glemt, ja da er det fint å handle hos for eksempel Fretex, UFF, Maritastiftelsen, Evangeliesenteret, eller andre ideelle organisasjoner.
Alle bildene av mat i dette innlegget er fra en svensk friganblogg som ofte tar bilde av funnene sine. Helt fullstendig utrolig at det går an å finne så mye fint i søppelkassa. Ok, bananene er litt brune, men det er jo da de er best i banankake.
Jeg føler meg litt raddis i dag.
Et amerikansk søskenpar filmet en vanlig kveld for en friganer, og viser hvor mye de fikk fra kun én butikk. Videolink
Når livet forandrer seg bokstavelig talt over natten, er det hardt for ens identitet å holde balansen. Jeg gjør ikke lenger det jeg pleide, jeg spiser ikke det jeg pleide, jeg møter ikke de samme menneskene, jeg drømmer om andre ting, jeg reagerer annerledes. Hvordan kan jeg da fortsette å være meg selv, og hvem er jeg egentlig? Identiteten min har, som for de fleste andre, blitt satt gjennom handlingene mine. Men er jeg bare det jeg gjør, sier og reagerer på? Alle adjektivene vi bruker for å beskrive en person, hva beskriver de, og hvilken del av vedkommende beskriver de? Er det ikke noe som er meg, selv når alle lag og vokabular skrelles bort? Jo, og jeg velger å kalle det for sjelen min. Sjelen min er ikke syk. Sjelen min er like frisk som den alltid har vært. Den har samme evne til glede, sorg, nysgjerrighet, skuffelse og beundring. Kroppen min er stort sett den samme, men har forandret biokjemien sin litt. Sjelen min er uforandret. Den har bare forandret talerørene sine, slik jeg må oppdage meg selv på nytt. De sjelelige opplevelsene føles like, selv om de komme fra en annen handling. Disse opplevelsene er ikke knyttet til spesielle mønstre eller handlinger, der det kun finnes én vei til hver spesifikke følelse. Faktisk så er det uendelig med veier. Jeg må ikke være full for å være i gledesrus, jeg må ikke få gode karakterer for å føle meg verdifull, og jeg må ikke være i toppform for å ha det godt i egen kropp. For sjelen min, den klarer å gi meg alle disse følelsene, og krever ingen verdens ting tilbake.
Jeg liker ikke vanlige hudpleieprodukter. Jeg innbiller meg at de fyller meg opp med syntetiske stoffer og kjemikalier som kroppen min heller ville vært foruten. I tillegg får jeg senebetennelse i håndleddene av å smøre meg inn med kremer (ja, på sydenferie blir jeg et luksusdyr som får andre til å smøre meg med solkrem). Som en tommelfingerregel tenker jeg at kan jeg ikke putte det i munnen, burde jeg heller ikke putte det på huden. Nei, det betyr ikke at jeg spiser Pyrisept eller Basimycin, eller lar være å smøre det på sår, la oss ikke flisespikke, jeg snakker ikke om legemidler. Men det betyr at jeg prøver å finne ting jeg vanligvis putter i munnen, og ser om huden min blir glad av det. Først ut er kokosolje.
Økologisk kokosolje (kjøpt i Tyskland, der koster helsekostmat under halvparten av her hjemme).
Kokosoljen blir veldig hard i kjøleskap, men på badehyllen trives den utmerket. Den smelter heller ikke om jeg har en liten krukke med meg i veska (så det er ikke fare for kokosfettflekker som er umulig å fjerne). Jeg bruker den...
... på neglebåndene
... på tørre albuer
... på hårtuppene (men ikke lenger opp, da ser håret bare fett ut!)
... som leppepomade
... som kroppskrem
... som fotsalve
... som massasjeolje (og den lukter jo helt herlig)
... og selvfølgelig er det bare å fortsette å bruke den i mat som vanlig.
En liten plastkrukke fra H&M fungerer supert som beholder. Oljen er ganske drøy i bruk, så det gjør ikke noe at den bare er på 25 mL.
Jeg har blitt hobbydesigner! Sååå stolt! Det begynte med at jeg kjøpte et mønster på et handlenett hos Stoff og Stil, og det var så sinnsykt kronglete beskrevet, og detaljene var, mine øyne, altfor kronglete de også. Så jeg lagde ferdig nettet, og fikk litt blod på tann, kan du si. Natten etter drømte jeg at jeg sydde et handlenett jeg selv hadde laget mønster til, og vips var jeg ikke bare hobbydesigner, jeg var sanndrømt også! Når jeg blir engasjert i noe, blir jeg så totalt oppslukt av det at jeg glemmer at det finnes mennesker som ikke elsker å gjøre det jeg nettopp har oppdaget. Så nå går jeg rundt og innbiller meg at alle på denne jordkloden ikke vet om noe mer spennende enn å krabbe rundt på alle fire for å tegne mønster, klippe og sette i knappenåler.
Skjer'a? Nei, jeg bare står her og henger i stua med dette sinnsykt kule handlenettet.
Med vinden i nettet
Ingen grunn til å være vrang, nettet et like superfint med innsiden ut.
Til og med en liten lomme! Den observante leser vil legge merke til at sømmen synes. Vi bare sier at det var meningen, vi.
Pris: ikke en eneste krone kostet det meg! Nåler, sneller etc hadde jeg fra før av, mønsterpapiret var en gammel rull med maskeringspapir (eller kanskje det er noe annet den skal brukes til, jeg er ikke sikker. Spiller ingen rolle), stoffet fant jeg i mammas bunke med bomullsstoffer hun sparer på fordi noen kanskje får bruk for det en dag (takk, mamma!). Alt i alt var forholdene perfekt tilrettelagt for en designernovise som ikke er glad i å perfeksjonere smådetaljer.
"Historien om O". En av de mest leste skjønnlitterære, pornografiske bøkene på kloden. Hvor er den fra? Frankrike, selvfølgelig. Den kom ut i 1954, og på denne tiden var det ingen som visste at den eneste grunnen til at forfatteren skrev boken, var at hun ville gjøre seg interessant for elskeren sin, så han ikke skulle finne henne kjedelig og dumpe henne for en yngre og penere kvinne. Det lyktes hun faktisk i, og de var sammen til hans død (historien nevner ikke om kona hans var særlig imponert).
Jeg må si at jeg ikke skjønner hvorfor folk gidder å lese Fifthy Shades-bøkene, når det finnes velskrevne bøker som Historien om O på markedet. Alle vil ikke like boka, og alle har sikkert ikke godt av å lese den heller. Personlig ble jeg imponert over flyten i språket, ordvalg, og at den ikke ble snuskete til tross for tematikken.
Sagt om Historien om O:
- "En overbevisende og enestående psykologisk skildring av gleden ved total underkastelse ved den rene selvoppgivelse av egen vilje" - Tove Ditlefsen
- "En sjelden ting, en pornografisk bok som er velskrevet og uten spor av uanstendighet" - Graham Greene
Jeg har tidligere sagt at jeg har lyst til å ha en liten gård. Der vil jeg holde høns, ha grønnsaksåker, urtehave og ha en minigris. Minnigrisen skal ikke spises, hvis noen lurte. I tillegg synes jeg geiter er kule. Videoen jeg har funnet, viser drømmen min i all sin sommeridyll. Hvis hver dag blir som det, skal jeg prise meg lykkelig.
Jeg ble nylig oppmerksom på en blogg som handler om armhulehår på kvinner. Forfatteren utfordret seg selv til en høvelfri måned, og har postet sine tanker og følelser rundt dette ettersom hårene har grodd. Innlegget jeg linker til her er på dag 30, altså den siste dagen. Det er et innlegg som, synes jeg, mer er et skråblikk på mote- og skjønnhetsbildet, hvem som setter det, hvem som følger det, og hvem som dømmer etter det, enn det er et innlegg om kroppshår i seg selv. Innlegget kan leses frittstående, jeg følte ikke at jeg gikk glipp av noe ved ikke å lese bloggen kronologisk. Forfatteren har også skrevet et gjesteinnlegg hos uperfekte jenter.
Virkelig inspirerende lesestoff.
Edit: Har lest videre i bloggen, og fant et sitat jeg vil dele: "Så kan vi jo spørre oss; er det denne kroppsbekreftelsen som gir oss mening med livet? Bruker vi ønsket energi og tid på kroppen, eller dør vi snart av overdose?"
Jeg har jo skrevet i "om meg" at jeg ønsker å gå over til et vegansk kosthold. Så hvorfor er jeg fortsatt en usympatisk kjøtteter? Svaret er tredelt.
Hunden min må gå på spesialfôr og kan ikke spise kjøtt. Kan hun, kan jeg. Eget foto, copyright.
Da jeg var ferdig utdannet ernæringsfysiolog, gikk jeg i gang med å forsøke forskjellige dietter/kosthold, slik at jeg bedre kunne veilede klientene mine senere, uavhengig av om de spise slik myndighetene anbefaler eller ikke. Og erfaringen min med veganerkost, var at det var vanskelig å få til et variert nok kosthold til at det noen sinne kunne bli en varig livsstil for meg. Derfor starter jeg i andre ende denne gangen. Først begynne å spe ut kjøtt og finne vegetaroppskrifter og inspirasjon, og så litt etter litt gjøre alle måltidene mine mer og mer veganske. Det kan være jeg ombestemmer meg på veien, at jeg ikke vil kutte ut absolutt alle animalske produkter (honning er for eksempel noe jeg er usikker på om jeg vil fjerne). Bloggen min er en skildring av en reise mot et mål som ikke er definert av hva jeg spiser, men hvordan jeg føler meg både psykisk og fysisk.
Den andre grunnen til at jeg ikke bare stuper ut i det, er at jeg har hatt veldig dårlig appetitt de siste månedene. Ofte har jeg ikke klart å spise mer enn to brødskiver i løpet av hele dagen. Nå begynner appetitten å komme tilbake, og jeg har lyst til å nyte alt det gode verden har å by på av spiselige gleder. Det finnes så mange fysiske og intellektuelle restriksjoner for meg nå, som helsen min setter, og kostholdet skal ikke få lov til å bli en del av dem.
Tredje grunn er miljø- og dyrevernaspektet ved en kostomlegging. For meg er synet på dyr som industri avskyelig, og det er også viktig at livsstilen min er bærekraftig. Det vil altså si at hvis jeg en gang i fremtiden skaffer meg høns, vil jeg nok mest sannsynlig ikke ha problemer med å spise egg en gang i blant.
Bokhvetemel, det høres ut som noen merkelige greier. Og delen "hvetemel" virker ikke særlig glutenfritt akkurat. Men joda, det er faktisk det. Franske middagspannekaker, "gallette", er alltid laget utelukkende på bokhvetemel. Pannekakene blir mørkere, tyngre og mindre søte. Det gjelder for annen bakst av bokhvetemel også, og derfor er det ikke bare bare å bytte det ut med hvetemel i enhver oppskrift. Jeg er fortsatt ikke helt fortrolig med bokhvetemelet på kjøkkenet, og det tar nok en del øvelse før vi blir helt venner. Det enkleste er nok pizzadeig og selvfølgelig middagspannekaker, siden ingen av disse trenger å bli særlig lette og luftige.
Næringsinnholdet i 100 g 100% fullkorns bokhvetemel:
Kcal: 323
Protein: 11,9 g
Fett: 2,0 g
Karbohydrater: 60,4 g
Fiber: 5,8 g en god fiberkilde, altså!
Næringsinnhold i 100 g siktet bokhvetemel:
Kcal: 336
Protein: 7,1 g
Fett: 2,0 g
Karbohydrater: 70,4 g
Fiber: 1,9 g
I tillegg er bokhevetemel, på samme måte som andre kornsorter, en kilde til blant annet b-vitaminer, jern og magnesium.
Meget enkel! 2 porsjoner. Super kilde til fiber. Du trenger...
Et bibliotek med følgende lydbok:
Og så er det bare å sette igang!
1 ss rapsolje
2 gulrøtter
2 fedd hvitløk
1,5 løk
1,5 tomat
1/2 squash
Surr dette til de forskjellige grønnsakene har blitt bløte og myke.
2 nanbrød eller tilsvarende. Varmes opp i komfyren.
Tilsett en kartong Chili sin carne. Denne består av tomatsaus, mais, hvite bønner og krydder. Altså trenger du ikke styre med å legge bønner i bløt over natten eller å krydre.
La dette putre noen minutter.
Bon appetit!
Næringsinnhold, 1 porsjon (uten nanbrødet, siden næringsinnholdet avhenger veldig av merke og størrelse):
Jeg fant en oppskrift på raw (råe) brownies som jeg i spontanitetens navn kastet meg over og lagde med en eneste gang. Til og med pappa likte den, selv om han ikke helt kunne tro at en kake kan være sunn.
Selv om det virker ganske merkelig å sette på en liten lampe som ser ut som om den landet i New Mexico i 1947, for helsas skyld, er det en genial liten duppeditt. Hvis man har problemer med å sovne, er det lurest å sette den på en halvtimes tid på formiddagen, og er problemet at man våkner for tidlig, bruker man den en halvtime på ettermiddagen. Hvilket betyr at jeg bruker den to ganger om dagen.
Lampen immiterer den effekten sollys har når det treffer øyet, og påvirker dermed produksjon av hormonet serotonin. Dette gjør deg våken, og hindrer også vinterdepresjoner. Serotonin omdannes etter noen timer til søvnhormonet melatonin, som får deg til å sovne (reseptbelagt melatonin selges også i tablettform).
Min lampe er av merket Philips, og koster litt over en tusenlapp. De gamle lampene er mye større, men effekten skal være den samme. Du får den på f. eks. Elkjøp eller Lefdal.
Jeg handler som regel på iherb.com, fordi de har et imponerende stort utvalg og fordi de er pålitelige leverandører. Hvis du også vil bestille fra dette nettstedet, kan du bruke koden ZRT738, så vil det automatisk trekkes 5 dollar om du handler for under 40 dollar, og 10 om du handler for over 40, fra kjøpssummen. Dette er et vervesystem som gir ververen (altså meg i dette tilfellet) en liten prosentandel av det den vervede handler for.
Vi drømmer alle om kjærlighet, harmoni, et liv gode venner, glede. Selvfølgelig gjør jeg også det. Men det er litt vagt å si "jeg drømmer om et liv i harmoni" når noen spør. Som oftest må man handle for å oppnå målet.
Aristoteles så på sann lykke, direkte oversatt fra gammelgresk blir det eudemonia, som den lykke man ikke kan forklare hvorfor man vil oppnå med noe annet enn at det gjør deg glad. For eksempel kan man ønske seg en god jobb. Hvorfor? Så man kan kjøpe fine klær. Hvorfor? Så man blir vel ansett. Hvorfor? Fordi man vil bli sett på som et skikkelig menneske. Hvorfor? Fordi det føles bra å være et skikkelig menneske. Dét er eudaimonia.
Det var en lang digresjon bare for å fortelle hva planene mine er de neste årene. Jeg skulle vært lærer.
Jeg drømmer om å...
... gå på Gründerskolen
... åpne min egen klinikk
... reise rundt og holde kurs og foredrag
... flytte til et bitte lite småbruk og ha høner, kjøkkenhage og minigris
... få mange barn
... leve til jeg blir gammel med mannen jeg elsker
... var rett og slett himmelsk! Jeg brydde meg ikke om å ha i så mye grønnsaker, og eksperimenterte med kokosmelk istedet for kumelk. Seier! Til og med fargen ble delikat! Her ser du oppskriften:
- 2 store ss kokosmelk
- 1 gulrot
- 3 store ss mangokjøtt
- 1 banan
- til slutt hadde jeg 1 ts AFA-alge og 1 ts spirulina (skal skrive mer om disse senere)
Laktose-, gluten- og sukkerfri, vegansk og knallgod.
... smakte forferdelig. Jeg har ikke helt fått dreisen på det ennå. For mye agurk, tror jeg. Ser ikke poenget med å legge ut oppskriften, men når jeg lager noe godt deler jeg gladelig!
Da jeg var i konfirmasjonsalder, sang jeg i et tensingkor. Hvis du ikke vet hva det er, så er det et kirkekor for ungdom, hvor det går mye i "gladkristenpop". Som for eksempel denne. Den var på topplistene i USA på 80-tallet, uten at jeg tror at så mange forstod at hele sangen i bunn og grunn er en bønn. Jeg liker tanken på at en popsang kan være en bønn til Gud. Jeg liker også å tenke tilbake på min tid som glad, kristen tenåring. Hør på den med et åpent sinn mens du rocker løs! (Kyrie eleison er forøvrig gammelgresk for "Herre, ha nåde med oss", og nåde er også noe jeg liker tanken på).
Jeg vil ikke komme med en lang, lidelsesfull beskrivelse av sykdommen min, hverdagens problemer, eller NAVs holdninger til kronisk syke akkurat nå. Det blir som å hoppe ned i grøfta jeg fra tid til annen allerede er på god vei til å grave. Akkurat nå står jeg på toppen og titter ned i hullet og lurer på hvordan jeg klarer å finne energi til å grave så dypt, men ikke til å lese en bok. Jeg har ikke lyst til å svare på det spørsmålet i dag. Jeg har bare lyst til å la hunden min slikke meg i ansiktet, og lukte på blomstene i vinduet. Det er så lett å falle ned, og så uendelig tungt å komme seg opp. Så når jeg står her på kanten, velger jeg å ikke hoppe ned. Det er nok ingen som anser meg for å være et dårligere menneske av den grunn.
