Om sjelen

Når livet forandrer seg bokstavelig talt over natten, er det hardt for ens identitet å holde balansen. Jeg gjør ikke lenger det jeg pleide, jeg spiser ikke det jeg pleide, jeg møter ikke de samme menneskene, jeg drømmer om andre ting, jeg reagerer annerledes. Hvordan kan jeg da fortsette å være meg selv, og hvem er jeg egentlig? Identiteten min har, som for de fleste andre, blitt satt gjennom handlingene mine. Men er jeg bare det jeg gjør, sier og reagerer på? Alle adjektivene vi bruker for å beskrive en person, hva beskriver de, og hvilken del av vedkommende beskriver de? Er det ikke noe som er meg, selv når alle lag og vokabular skrelles bort? Jo, og jeg velger å kalle det for sjelen min. Sjelen min er ikke syk. Sjelen min er like frisk som den alltid har vært. Den har samme evne til glede, sorg, nysgjerrighet, skuffelse og beundring. Kroppen min er stort sett den samme, men har forandret biokjemien sin litt. Sjelen min er uforandret. Den har bare forandret talerørene sine, slik jeg må oppdage meg selv på nytt. De sjelelige opplevelsene føles like, selv om de komme fra en annen handling. Disse opplevelsene er ikke knyttet til spesielle mønstre eller handlinger, der det kun finnes én vei til hver spesifikke følelse. Faktisk så er det uendelig med veier. Jeg må ikke være full for å være i gledesrus, jeg må ikke få gode karakterer for å føle meg verdifull, og jeg må ikke være i toppform for å ha det godt i egen kropp. For sjelen min, den klarer å gi meg alle disse følelsene, og krever ingen verdens ting tilbake. 

Ha en god dag.

Bildelink

Jeeei, min første kreasjon!

Jeg har blitt hobbydesigner! Sååå stolt! Det begynte med at jeg kjøpte et mønster på et handlenett hos Stoff og Stil, og det var så sinnsykt kronglete beskrevet, og detaljene var, mine øyne, altfor kronglete de også. Så jeg lagde ferdig nettet, og fikk litt blod på tann, kan du si. Natten etter drømte jeg at jeg sydde et handlenett jeg selv hadde laget mønster til, og vips var jeg ikke bare hobbydesigner, jeg var sanndrømt også! Når jeg blir engasjert i noe, blir jeg så totalt oppslukt av det at jeg glemmer at det finnes mennesker som ikke elsker å gjøre det jeg nettopp har oppdaget. Så nå går jeg rundt og innbiller meg at alle på denne jordkloden ikke vet om noe mer spennende enn å krabbe rundt på alle fire for å tegne mønster, klippe og sette i knappenåler. 

Skjer'a? Nei, jeg bare står her og henger i stua med dette sinnsykt kule handlenettet.

Med vinden i nettet

Ingen grunn til å være vrang, nettet et like superfint med innsiden ut.

Til og med en liten lomme! Den observante leser vil legge merke til at sømmen synes. Vi bare sier at det var meningen, vi.

Pris: ikke en eneste krone kostet det meg! Nåler, sneller etc hadde jeg fra før av, mønsterpapiret var en gammel rull med maskeringspapir (eller kanskje det er noe annet den skal brukes til, jeg er ikke sikker. Spiller ingen rolle), stoffet fant jeg i mammas bunke med bomullsstoffer hun sparer på fordi noen kanskje får bruk for det en dag (takk, mamma!). Alt i alt var forholdene perfekt tilrettelagt for en designernovise som ikke er glad i å perfeksjonere smådetaljer. 

Veien til eudaimonia

Vi drømmer alle om kjærlighet, harmoni, et liv gode venner, glede. Selvfølgelig gjør jeg også det. Men det er litt vagt å si "jeg drømmer om et liv i harmoni" når noen spør. Som oftest må man handle for å oppnå målet.

Aristoteles så på sann lykke, direkte oversatt fra gammelgresk blir det eudemonia, som den lykke man ikke kan forklare hvorfor man vil oppnå med noe annet enn at det gjør deg glad. For eksempel kan man ønske seg en god jobb. Hvorfor? Så man kan kjøpe fine klær. Hvorfor? Så man blir vel ansett. Hvorfor? Fordi man vil bli sett på som et skikkelig menneske. Hvorfor? Fordi det føles bra å være et skikkelig menneske. Dét er eudaimonia. 

Det var en lang digresjon bare for å fortelle hva planene mine er de neste årene. Jeg skulle vært lærer.

Jeg drømmer om å...

... gå på Gründerskolen

... åpne min egen klinikk

... reise rundt og holde kurs og foredrag 

... flytte til et bitte lite småbruk og ha høner, kjøkkenhage og minigris

... få mange barn

... leve til jeg blir gammel med mannen jeg elsker

Leve et godt liv, kort fortalt.

Hva drømmer du om?

Kyrie eleison

Da jeg var i konfirmasjonsalder, sang jeg i et tensingkor. Hvis du ikke vet hva det er, så er det et kirkekor for ungdom, hvor det går mye i "gladkristenpop". Som for eksempel denne. Den var på topplistene i USA på 80-tallet, uten at jeg tror at så mange forstod at  hele sangen i bunn og grunn er en bønn. Jeg liker tanken på at en popsang kan være en bønn til Gud. Jeg liker også å tenke tilbake på min tid som glad, kristen tenåring. Hør på den med et åpent sinn mens du rocker løs! (Kyrie eleison er forøvrig gammelgresk for "Herre, ha nåde med oss", og nåde er også noe jeg liker tanken på).

Kilde: youtube.com

Om grøfter og det å hoppe

Jeg vil ikke komme med en lang, lidelsesfull beskrivelse av sykdommen min, hverdagens problemer, eller NAVs holdninger til kronisk syke akkurat nå. Det blir som å hoppe ned i grøfta jeg fra tid til annen allerede er på god vei til å grave. Akkurat nå står jeg på toppen og titter ned i hullet og lurer på hvordan jeg klarer å finne energi til å grave så dypt, men ikke til å lese en bok. Jeg har ikke lyst til å svare på det spørsmålet i dag. Jeg har bare lyst til å la hunden min slikke meg i ansiktet, og lukte på blomstene i vinduet. Det er så lett å falle ned, og så uendelig tungt å komme seg opp. Så når jeg står her på kanten, velger jeg å ikke hoppe ned. Det er nok ingen som anser meg for å være et dårligere menneske av den grunn.